Sjakkspillere, Tre noveller

Novellesamlingen fra sjakkens verden av forfatteren og sjakkspilleren Eivind Riise Hauge har fått gode anmeldelser fra både litteraturfolk og sjakkfolk. Den første av de tre i boka er en videre bearbeiding av hans tidligere publiserte novelle "Victor Tukmakovs siste vinter".

Forlagets egen omtale:

Sjakkspillets gåtefulle natur skjuler også et forførerisk element: en innsnevret verden av brett og brikker man kunne avse et helt liv til å studere.

Sjakkspillere er et rendyrket litterært sjakkprosjekt. Gjennom tre noveller møter vi disse ensomme besatte skjebnene som dykker ned i spillets mysterier for kanskje aldri å vende tilbake til overflaten. Vi finner dem på ulike steder i verden, mennesker med vidt forskjellig biografi, men gjennom sjakkspillet er de i en vedvarende dialog med hverandre.

Om forfatteren:

Eivind Riise Hauge (f. 1980) er en av våre unge, kritikerroste skjønnlitterære forfattere. Han debuterte i 2010 med novellesamlingen Victor Tukmakovs siste vinter, og har siden utgitt romanen Samaels bok, novellesamlingen Soldater og faktaboken Sjakk: Spillenes konge. Han er også sjakkspiller, og har blant annet spilt seriesjakk i norsk 1. divisjon.

Om Victor Tukmakovs siste vinter: «Det er ganske enkelt imponerende utført. Om svart vinner eller ei, lykkes forfatteren her i å omsette det uutgrunnelige i besettende litteratur.» Ellef Prestsæter, Klassekampen

Om Samaels bok: «… ein inspirerande og velskriven roman … med ein undertekst som ligg nær både bibelske og mytiske motiv.» Dag H. Nestegard, Bok & Samfunn

Om Soldater: «Heftige noveller fra forfatter i siget … Alt Hauge skriver, bæres av fortellelyst og fortellerferdigheter.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«… en skarp anskueliggjøring av de politiske og etiske problemstillingene som slagmarka gir grobunn for.» Frode Johansen Riopelle, Klassekampen

Konklusjonen i omtalen hos på Sven Wisløff Nilssens blogg Sjakkfantomet:

Dette er en bok jeg likte veldig godt, men jeg innser at novellesamlingen kan oppleves å være smal, og at det ikke er alle forunt å bli med på Riise Hauge sine mange vidløftige krumspring. Allikevel har boka en eleganse, og en snert, i all sin dysterhet og det stiller oss som leser ovenfor viktige spørsmål i livet som alle bør stoppe opp og ta seg tid til å tenke over ved jevne mellomrom. I hvert fall i et privilegert land som Norge der vi har mulighet for refleksjon over selve livet.

Boka er skrevet med kjærlighet til både sjakken og karakterene i boka, tross deres til tider svært vanskelige livssituasjon. Zsuzsa, et tidligere supertalent i verdensklasse, lever som 43-åring på et mentalsykehus der hun konkluderer med at vi er som vi er - kjemiske forbindelser. Her et sitat fra boka og Zsuzsa: "Det vi tror er vår kamp - spekteret mellom is og damp. Karbon. Stjernestøv - vår diamant-hardhet, vår bløte grafikk. Oksygen. Vårt sosiale behov, vårt lengten etter andre - forbindelsesgassen. Hydrogen. Vår ville varme. Du kan lese, tenke, male, sørge, smile. Men du er vann. Karbon. Hydrogen. Oksygen." Vakre ord der.

Jeg skal ikke utdype hele avslutningen på boka, men den er god og jeg liker også forfatterens forsøk på et lite svar i alt det store og mørke. I hvert fall tolker jeg filosoferingen om kunsten som aldri dør slik. "Kunsten som ikke dør favner uanstrengt fortid, nåtid og fremtid. Den stiller seg likegyldig til strømninger". Så når vi har fulgt Tukmakov og Zsuzsa, som er besatt av sjakken slik at livet snus opp ned, så skjønner vi dem tilslutt litt. For hva er det å være lykkelig? Det er et stort spørsmål som rommer mange svaralternativer, men at sannheten ofte kommer i annen rekke - det tror jeg nok mange er enige i.

Anbefales! Terningkast 5.